En Cloud 9 oplevelse - Drømmen om den niende sky
At surfing tar deg til steder du ellers aldri ville ha dratt er det liten tvil om.
Det er nemlig etter hvert et ganske så vanlig at mange surfere drar steder andre holder seg langt borte fra. Reiseadvarsler som sørger for at folk flest holder seg hjemme kan for oss bety nye opplevelser og nye bølger i turisttomme områder. Opplevelser og bølger som vi størsteparten av tiden ånder og lever for.
Filippinene kan lett brukes som eksempel på et slikt område. Bare Al Quaida`s tilstedeværelse på Filippinene er for mange grunn nok til å holde seg hjemme. Antallet kidnappinger og selvmordsbomber er økende og det er lett å la seg skremme. Som om ikke det er nok preges også deler av Filippinene ekstrem fattigdom, korrupsjon og annen elendighet.
Hadde det ikke vært for at Filippinene også har hvite sandstrender, turkisblått hav, perfekte bølger, og utrolig vennlige mennesker, hadde vi aldri latt oss lokke. Men Filippinene har alt dette og enda mer. Da blir det lett å ignorere et par reiseadvarsler.
Mye ved Filippinene fristet oss. Mest av alt bølger. Perfekte bølger i varmt vann og solskinn. Men swellet på Filippinene er langt fra konsistent og det var et ord som til stadighet kom opp;
Tyfon, eller orkan som det er kjent som på denne siden av jorden. Uavhengig av navnet er surfere på Filippinene avhengig av nettopp dette værsystemet for å få bølger. Små eller store bølger, du trenger en tyfon for å få swell. Det ironiske er at den samme tyfonen som kan gi deg perfekte bølger, også kan skape massive problemer for lokalbefolkningen. Tyfoner kan lett ødelegge for millioner og i verste fall ta tusener av menneskeliv hver sesong i perioden juni til desember. Det vanligste er at tyfonene treffer land i slutten av sesongen nord på Filippinene. Men unntak forekommer.
Vi ankom i august, akkurat tidsnok til å få med oss slutten av en mindre tyfon. Denne fulgte vi nordover i håp om å få bølger og endte opp i en øde landsby nord på øya Luzon. Planen var å bo noen dager i en surfcamp i landsbyen, men denne viste seg å være stengt. Etter mye frem og tilbake endte vi opp med å bo hos en lokal kvinne. Hun leide umiddelbart inn en sikkerhetsvakt som fulgte oss 24 timer i døgnet. Hvorfor hun mente dette var nødvendig fikk vi aldri noe direkte svar på, men landsbyen viste seg å ha en spesiell historie i forhold til surfere, som var kanskje var svar nok i seg selv.
På tross av at det hadde vært en surfcamp i området i flere år, hadde få av innbyggerne faktisk sett surferne. Eieren av campen holdt gjestene skjermet fra resten av landsbyen. Og med god grunn, ikke alle likte at han tjente penger i deres land. Minst av alt borgermesteren. Et drama utspant seg og borgermesteren fikk satt en leiemorder på saken. Eieren ble skutt og surfere er visstnok uønsket i landsbyen for all fremtid. Lite motiverende var det å tenke på at vi ikke bare var eneste surferne i området, men også eneste vestlige. Tyfonen døde ut, og swellet forsvant. Det var den perfekte unnskyldningen til å dra videre.
Vi bestemte oss for å dra mot sør.
Å komme seg fra A til B på Filippinene tar tid. Lang tid. Transport tilbudene er i mange områder lite utviklet og en tyfon kan lett lamme hele infrastrukturen inklusive det som finnes av transportsystem. Turen til drømmebølgen ”Cloud 9” er derfor både lang og slitsom og innebærer alle mulige former transport. Vi måtte gjennom halvoffisielle flyterminaler, overfylte ferjer, turer i fargefulle så vel som farefulle jeeper og avslutningsvis en lang tur på motorsykkel. Flyturen var den verste delen. Ingen av oss hadde flyskrekk. Men det var før vi satte oss inn i flyet. Lite kjekt å tenke på at vi skulle fly tilbake med samme flyet en knapp måned senere. Med mindre det krasjet i mellomtiden.
En av mange lokale varianter av motorsykkel/bil
Det er to måter å få bølger på i Filippinene.
Den ene er å jage et tyfon swell slik vi allerede hadde gjort. Den andre er å overse swell rapportene og bare dra til en bra spot og vente. Vi hadde allerede prøvd den første metoden uten hell. Nå var vi fremme ved Cloud 9 for å prøve den andre.
Ocean 101 er navnet på den lille strand resorten vi slo oss ned på. Mat, seng, biljard, tv og alt annet du trenger for å leve livet i paradis når det er lite bølger fikk vi her for rundt 100 kroner dagen.
Dager uten bølger kan du tilbringe på en liten ubebodd øy som denne
Historien om Cloud 9 går et par ti år tilbake. En gruppe australske surfere hadde bølgen for seg selv i årevis før en fotograf kom over bølgen på en båttur og bilder gikk verden rundt. Samme fotografen ga bølgen navnet Cloud 9 etter den lokale sjokoladen som du finner overalt på øyen. Eneste forskjellen på sjokoladen og bølgen er at bølgen faktisk er verdig navnet fordi sjokoladen smaker helt for jævlig.
For noen få år tilbake var det ingen lokale surfere på øyen,( minus tilflyttede aussies) i dag går derimot Cloud 9 under tilnavnet Crowd 9. Med et crowd som for det meste består av lokale unger. Lokale unger som ripper. Dette på tross av at de fleste av dem surfer på gamle, ofte halve brett lagt igjen av tilreisende surfere. Leash er en luksus ting. Reef-boots er ukjent for de fleste. Det samme er navn som Andy Irons og Kelly Slater. De surfer ikke fordi det ser kult ut. Ikke fordi det er på mote. De surfer fordi de elsker det. Disse ungene vet bedre enn de fleste av oss hva det å ri bølger virkelig dreier seg om. Og som det ikke er nok er de også de vennligste lokalene du noen gang vil surfe med. Å få bølger er altså ikke noe problem. De gir deg så mange du vil ha og enda flere. Vi har nok alle noe å lære av disse ungene.
Lokale unger på Cloud 9
Den første uken fikk vi ingen bølger.
Mens vi ventet på swell nok til at Cloud 9 skal utføre sin magi tok vi en tur til tidevanns bassengene (rock pools), besøkte en nasjonal park på en øy like sør for Siargao. Leide en båt for å surfe andre så vel som finne nye spotter. Siargao viste seg å være paradis. Et tilsynelatende trygt paradis. Litt for trygt kanskje for folk som må ha sitt daglige adrenalin kick. Så vi tok oss en tur til øyen Mindanao kjent for kidnappinger, og minibanker. For oss var det nærmeste stedet å få tak i penger, samt å oppleve litt dramatikk. Penger fikk vi. Ranet ble vi. Men kidnappet var vi fortsatt ikke. Tilbake på øyen var det tid for party.
Midt i Jungelen finner man den såkalte jungeldiskoen som ganske enkelt består av en bar, Dj- boks og diskolys under åpen himmel. En cd ble spilt om og om igjen hele kvelden. Takket være Tanduai tok det ikke lang tid før vi sluttet å legge merke til nettopp dette.
Tanduai er lokal rom og kan ikke beskrives som annet enn djevelen på flaske. Det får lett hjemmebrent fra nord til å virke som bra sprit og er ytterst giftig. Å dra fra Filippinene uten å ha prøvd Tanduai var imidlertid ikke aktuelt. Resultatet var 3 dagers bakrus i 40 varme grader, uten aircondition og svake minner om en karoke opptreden.
Karoke etter jungeldisko er Filippinenes svar på nachspiel. Du finner karoke maskiner overalt, og det er i likhet med Tanduai noe du ikke slipper unna. Kombinasjonen av de to kan lett bli farlig.
Jungeldisko med lokale jenter og Tanduai
Vi kom oss fra Tanduai sjokket akkurat i tide for bølgene.
A frame (høyre/venstre) bølgen produserte den ene perfekte høyre tuben etter den andre. Så snart vannet var høyt nok var alle uti. Perfekte Cloud 9 tubes kombinert med varmt vann og sol la grunnlaget for perfekte dager i paradis. Men bra surf på Cloud 9 er mer enn perfekte bølger; Halve brett, hull i brett og mange biter brett: Risikoen for ødelagte brett blir større i takt med bølgene. Det samme blir sjansen for skader. De som fikk kutt, etterfulgt av små infeksjoner i slapp billig unna. Heldigvis hadde vi med oss kilovis av antibiotika og alt annet vi trengte for å holde oss på bena. Det lokale sykehuset var nemlig alt annet enn fristende. Og et besøk måtte unngås.
Cloud 9 barrel
Overblikk Cloud 9
Engelsk blondine tester Cloud 9
Cloud 9 er langt i fra eneste bølgen på øyen… denne er bare en 5 min båttur unna
Filippinenes President Gloria Arroyo surfer. Eller det vil si, hun hadde flere surfe timer like før hun åpnet av Siargao Cup of Surfing i fjor. Surfe timer med dykkere, og utallige væpnede vakter rundt henne. Allikevel er det vel liten tvil om at verden ville vært et bedre sted hvis flere statsoverhoder kunne føle gleden av å ri bølger…
Vi så aldri presidenten, da vi dro dagen før hun kom til Siargao. Men hennes kommende til stede værelse ble bekreftet av hundrevis av væpnede soldater rundt omkring på øyen. Allikevel var dette visstnok et ganske vanlig syn. De er her for å beskytte surferne og lokal befolkningen mot terroriser fikk vi forklart. Tilreisende surfere er blitt en viktig inntekts kilde for den lille øyen. Noe som igjen kan forklare deres vennlighet, vi redder mange jobber ved å besøke øyen. Til gjengjeld får vi oppleve grenseløs gjestfrihet, perfekte bølger, og alt annet som hører til i paradis.
Nyttige lenker til surfing i Filippinene: